«Våk med meg,» bad Jesus tre ganger i Getsemanehagen,
men disiplene sov.
Soldatene kom i mørket. De tok han.
Og da Peter hadde nektet tredje gangen på at han kjendte han,
gol hanen...
Var det noen gang Jesus hadde trengt vennen sin,
så var det vel denne natten omgitt av truende soldatnever.
Men Peter nektet han alt!

«Hils til Peter,» sa engelen påskemorgen i Markusevangeliet,
som en hilsen fra Herren selv.
For meg ble det visst mest en tale om tilgivelse.

Jesus var blitt sviktet på det groveste. Men rommet ingen hevnfølelser. Ikke engang refs. Tvert imot: «Hils til Peter!»

I Guds rike råder tydeligvis andre lover enn ellers i verden. Kjærligheten kommer ikke overraskende på noen der. Den er bare den naturlige reaksjon – uansett!

Et annet ord for tilgivelse er forlatelse, som i Fadervår: Forlat oss vår skyld… Det skulle vel da bety noe sånt som at Gud lar skylden vår bli tatt bort fra (forlate) oss. Når Han så ser oss, er det ikke skylden vår han ser. Det er oss! Og han elsker oss like fullt! – «Hils Peter!»

Den danske teolog og filosof Knud Løgstrup har forstått mer enn de fleste av tilgivelsens mirakel. Han kaller tilgivelsen for «en uforutsett begivenhet». Når en har krenket en annen, ødelagt et forhold, er det slett ingen naturlig reaksjon å tilgi. Hevnen ligger nærmere for hånd i Jorderik. Derfor kom Jesus med kjærligheten, og tilgivelsen!

Påskehøytiden er stinn av tilgivelse! Likevel er det så vanskelig for de fleste av oss å tilgi den som skuffer oss, i hvert fall når vi kjenner at vi faktisk ble såret, kanskje enda til skadd.

Men uroen slipper ikke taket: Lengselen etter å tilgi! Etter å løfte det vonde av vår uvenn og se at han faktisk er mer enn sin brøde!

Påskebudskapet er akkurat dette:

Gud løfter skylden bort fra oss og lider den selv!
For slik er kjærlighetens lov nå i Jorderik –
en ellers uforutsett begivenhet!

God Helg!
Jens T. Johnsen,
Volda sjukehus

Deg å få skode er sæla å nå,
Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå;
ver du for tanken min dyraste skatt,
ljoset som strålar ved dag og ved natt!

Ver du min visdom, mi sanning og trøyst,
tal du det levande ord med di røyst!
Far, lat meg vere barn her hjå deg,
kom til meg, Herre, ja, bu du i meg!

Ver du i striden mitt skjold og mitt sverd;
ver du det merket som syner mitt verd,
livd for mi sjel, den tryggaste vakt;
lyft meg mot himlen, du makt i mi makt!

Rikdom og ære som menneske gjev,
er ikkje meir enn den morknande vev.
Du er min arv som varer til sist,
himmelske konge, det veit eg for visst.

Konge i æva, å lat du meg då
sigrande inn i ditt rike få gå!
Ver du mi tru, den vona eg ber
til eg får skode din herlegdom der.

Amen.