Jeg skal sent glemme junidagen i Vartdalsfjella for noen år siden. Vi gikk langt den dagen. Sola stekte. Vi følte ikke tretthet eller motstand. Alt gikk av seg selv.
Og så, plutselig, måtte vi stoppe:
Fra den tørre sti i fjellsiden piplet vann opp!
Vi kastet oss ned og drakk:
Blankt og kjølig fylte vannet kropp og sjel.
‘Din gledes bekk!’
Gleden var stor og fri. Vi enset ikke annet og ropte og lo.
Nesten religiøst!
Her jeg sitter i regnværet og skriver til dere, tenker jeg på venner av meg som ikke på lang tid har kunnet komme seg ut i fjellet!
Eller i skogen. Eller båten!
Enda mindre kan de kaste seg ned og drikke hemningsløst
av bekken.
Salmen fra Bibelen er skrevet av en slik.
Truet av onde mennesker, og uten vaktmenn, kan alt skje.
Men dikteren tror på Gud. Han har lært Gud å kjenne som god.
I denne tro er det så han skriver om gleden og overskuddet
han møter hos Gud.
Trass i Midtøstens lange mørke netter, jubler det i han:
‘I ditt lys ser vi lys!’
Herre
en ukjendt dag ligger foran meg
Jeg kan kjenne uroen og spenningen
for det som skal skje
Akkurat nå kjennes det
som å stå ved en mur av spørsmålstegn
Hvor går veien videre?
Finnes det noen vei videre?
Innfor ditt ansikt Herre går jeg min dag i møte
Gi meg tillit til at du som har kommet
og plantet håpet i verden
også kan la nytt liv spire fram i meg!
(Fra en bønnebok)
God Helg!
Jens Terje Johnsen,
Sjukehusprest i Volda.