​Jeg skal sent glemme junidagen i Vartdalsfjella for noen år siden. Vi gikk langt den dagen. Sola stekte. Vi følte ikke tretthet eller motstand. Alt gikk av seg selv.

Og så, plutselig, måtte vi stoppe:
Fra den tørre sti i fjellsiden piplet vann opp!
Vi kastet oss ned og drakk:
Blankt og kjølig fylte vannet kropp og sjel.
‘Din gledes bekk!’

Gleden var stor og fri. Vi enset ikke annet og ropte og lo.
Nesten religiøst!

Her jeg sitter i regnværet og skriver til dere, tenker jeg på venner av meg som ikke på lang tid har kunnet komme seg ut i fjellet!
Eller i skogen. Eller båten!
Enda mindre kan de kaste seg ned og drikke hemningsløst
av bekken.

Salmen fra Bibelen er skrevet av en slik.
Truet av onde mennesker, og uten vaktmenn, kan alt skje.
Men dikteren tror på Gud. Han har lært Gud å kjenne som god.
I denne tro er det så han skriver om gleden og overskuddet
han møter hos Gud.
Trass i Midtøstens lange mørke netter, jubler det i han:
‘I ditt lys ser vi lys!’

Herre

en ukjendt dag ligger foran meg

Jeg kan kjenne uroen og spenningen

for det som skal skje

Akkurat nå kjennes det

som å stå ved en mur av spørsmålstegn

Hvor går veien videre?

Finnes det noen vei videre?

Innfor ditt ansikt Herre går jeg min dag i møte

Gi meg tillit til at du som har kommet

og plantet håpet i verden

også kan la nytt liv spire fram i meg!

(Fra en bønnebok)

God Helg!
Jens Terje Johnsen,
Sjukehusprest i Volda.