Mine tider...?

Det gjør inntrykk å høre fra Syria for tiden: Til og med hungersnød skal de måtte oppleve! Etter alt de har vært gjennom – krigens redsler, kulde, død, sorg og savn!

Gud i alt dette? Hvorfor setter Han ikke en grense?

Kan hende er det også lesere av  Søndagsbrevet som nettopp denne helgen selv tumler med lignende spørsmål: Hvor er da Gud i mitt liv? Hvorfor griper Han ikke inn?

Hjemme hos oss har vi en vugge. På den har vi skrevet inn barnas navn etter hvert som de kom til verden. Og så denne vesle setningen fra Bibelen: «Mine tider er i Din hånd!» Det gjorde vi fordi vi ønsket denne tryggheten i omsorgen for våre små; vi ville tenke dem i Guds hand om nå våre hender en gang skulle svikte! Om ulykke, eller til og med ondskap, skulle reise seg mot dem, ville de fortsatt være trygge der. Ja, endog i døden!

Men altså, når det vonde treffer oss – kan vi da stole på Gud?
Religionene stort sett ser ut til å regne med at Gud vil være på den troendes side i en vond og vanskelig verden. Og især hvis man oppfører seg fint og følger Hans regler! Ved bønn og løfter tenker man at Han rett og slett lar seg påvirke og så vil gripe inn, gjør et aldri så lite unntak for meg!

Men den Gud vi møter i evangeliene er likevel annerledes. Han kommer inn i vår verden som et svakt og vergeløst barn. Han vasker sine venners føtter og lærer oss om Kjærligheten - den er annerledes! Han møter oss gjerne på bunnen av våre liv, og viser seg som en Gud som elsker oss uten gjenytelse! Og så slipper Han oss ikke! Han blir hos oss, også i døden!
Når jeg tenker meg om, har jeg faktisk levd ganske lenge etter  hvert. Og jeg har sett mye. Jeg har for eksempel sett at motgangen ser ut til ramme alle, ofte nådeløst og tilfeldig. Og jeg har sett den avgrunnsdype urettferdigheten i tilværelsen, ikke minst ved sykeseng! Jeg har altså sett at den Gud vi tror på ikke griper inn slik vi så sterkt ville ønsket det. Og likevel betyr Han så uendelig mye for mange lidende!

Troen fører meg til et sted der tanke og bekymring liksom faller mer til ro. Her er trøst og håp, liksom et nærvær –  en kilde av trøst og mot, til å leve og, om nødvendig, å dø!

Det onde og motgangen i livet forblir en gåte for tanke og sinn. Syrias klage og min egen vanskelige livssituasjon likedan. Men troen strekker seg mot Gud og leter etter et feste. Troen sier:
«Jeg setter min lit til deg, Herre. Du er min Gud! Mine tider er i din hånd!» Salme 31,13.


God Helg!
Jens T. Johnsen,
Volda sjukehus.


Kjære Gud, når eg bed,
Lat min tanke kvile i fred
Frå alt stress i verda omkring
Og all uro for daglege ting.
Lat din kjærleik få trengje seg  inn
Slik at han kan forandre mitt sinn.
Lat oss alle som trur på ditt ord,
Vera saman i bøn for vår jord!
Ralph Carmichael 1970

 

Publisert: 08.02.2016