Sorg er noe man kan få hjelp til å takle
Hvert år opplever hundrevis av familier på Nordmøre det å miste et kjært familiemedlem. Tapet fører ofte til mye smerte, savn og tristhet. Noen ganger skjer dødsfallet brått og uventet ved ulykker, selvmord, mord eller sykdom og dette kan medføre traumatiske opplevelser for de pårørende og de nære relasjoner. Andre ganger er den siste fasen lang og smertefull men gir muligheter for å ta avskjed. Noen ganger er døden en lettelse både for den syke og for familien som blir tappet av krefter gjennom et langt sykeleie.
Det er viktig å erkjenne at vi sørger forskjellig. Noen vil gjerne snakke om sorgen mens andre forsvinner inn i seg selv med sine tanker. Noen er fokusert på tapet mens andre er mere fokusert på gjenoppbygging av den nye hverdagen. Her er det ingen fasit annet enn å anerkjenne hverandre sine måter å sørge på i stedet for å tenke at den andre ikke sørger nok. Ektefeller som har mistet et barn kan oppleve dette som ei ekstra utfordring i sorgen.
Sorgarbeid har som hensikt å bearbeide tapet og bl.a. unngå at sorgen utvikler seg til komplisert sorg, og å hjelpe de sørgende til å komme tilbake til et meningsfullt liv igjen. God kriseoppfølging og opprettelsen av kriseteam har gjort at mange får god oppfølging i den aller første perioden etter dødsfall. Sorgbearbeiding er et hardt langsiktig arbeid.
Forståelsen har endret seg
Det var på 60- og 70-tallet at man utviklet teorier om at sorg utvikler seg i bestemte faser og at sorg må bearbeides. Dette er en tenkning som i stor grad har holdt seg helt fram mot i dag.
Definisjon av disse fasene har variert. Det kan starte med en opplevelse av sjokk og avvisning, senere en fase preget av skyld og sinne, deretter forhandlinger og bearbeiding av tapet og til slutt aksept og nyorientering.
De siste 25 årene har det vært mye forskning omkring dette fagfeltet og man har funnet lite belegg for en rigid fasetenkning både innen forskning og i praksis.
Størst gjennomslag på verdensbasis har nå «tosporsmodellen» (Dual Process Model of Bereavement) som er utviklet av Margareth Stroebe og Henk Schut. Dette er en modell for mestring ved tap.
Her vektlegges på den ene siden det som kalles tapsorientert mestring, hvor en går nær ulike sider ved tapet og på den annen side mestring orientert mot gjenoppbygging, hvor en skaper distanse til tapet og tar opp igjen vanlige livsoppgaver.
God sorgbearbeiding dreier seg om god pendling mellom disse to sporene; mellom konfrontering av tapet og å melde seg på livet igjen for på den måten å unngå kompliserte sorgreaksjoner og få et godt liv videre. Et godt eksempel på denne pendlingen er barn som i det ene øyeblikket gråter og har det tungt men fem minutter senere er ute og sparker fotball.
Wortman og Silver sier at det ikke nødvendigvis er slik at man går gjennom faste faser i vår sorg og det er heller ikke alle som opplever en lang periode med mye intenst ubehag før man kan gå videre i livet. Det behøver ikke å være et problem når reaksjoner ikke uttrykkes.
Mange tenker at sorgen bør gå over etter noen måneder. Slik er det vanligvis ikke. Tapet av nære familiemedlemmer og venner kan sette sitt preg på livet i mange år, og for noen få livet ut. Mange opplever at livet er tomt og meningsløst og det blir utfordrende å delta i aktiviteter eller opprettholde tidligere relasjoner.
Mange sliter svært lenge med reaksjoner det er mulig å få hjelp med. Ofte vil en sorggruppe eller samtaler med en sjelesørger eller terapeut være det man trenger for å komme videre i prosessen og noen ganger kan sorgen utvikle seg til det man kaller komplisert sorg, og man trenger annen faglig hjelp.
Tåler å bli spurt
Hvordan ønsker en å bli møtt når en har opplevd sorg på nært hold?
Mange opplever god støtte blant nettverket sitt. Dette er så viktig både i starten og etter at det har gått litt tid og man må gradvis vende tilbake til hverdagen igjen. Andre kan oppleve at mange er usikre og trekker seg unna.
For mange år siden hadde vi gjennom sorgarbeidet kontakt med en mann som hadde mistet ektefellen sin. Han fikk da beskjed fra sine slektninger om å kjøpe svart stoff og henge foran vinduene i leiligheten sin. Heldigvis fikk han hjelp til å forstå at dette ikke var noe godt råd.
Det er lett å tenke at man skal spare de pårørende ved å unngå å rippe opp i sorgen. Derfor forsøker man å unngå å snakke om den døde og om hvordan den sørgende har det. Noen opplever at andre krysser gaten for å slippe å møte den sørgende. Men de fleste sørgende ønsker derimot å snakke om den døde når det er naturlig, dele gode minner og å snakke om hvordan sorgen preger hverdagen.
En sorggruppedeltaker sa følgende: «Vi tåler også å bli spurt om hvordan det går, men da må du tåle svaret.» Men spørsmål på butikken eller kjøpesenteret er ikke alltid så lett å svare på – det er viktig å finne gode steder for samtale. Uansett - ikke gå en annen vei eller overse personen. Det er ikke så viktig hva man sier men at man er der for hverandre.
Mange som sørger mangler overskudd, det er vanskelig for dem å ta initiativ. Ikke gi opp hvis du prøver å dra med en som sørger.
Har en mistet en samboer eller ektefelle, opplever mange at de ikke blir bedt med til venner som tidligere. Man ser ofte bare par uansett hvor de er, på byen, handleturer mm. Har man mistet en ektefelle/samboer og har hatt det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret hjemme så er det ofte de trenger bistand til praktiske oppgaver.
Sorg er tungt arbeid
Det tar tid å akseptere det som har skjedd, heldigvis blir det lettere etter hvert men en må forberede både seg selv og andre på at det tar lengre tid enn man regner med.
Det tar tid å ta inn over seg at den døde er borte for alltid og man kan bruke mye energi på å forsøke å holde dødsfallet på avstand. Man forsøker å unngå å gi slipp på den døde ved stadige besøk på graven og ved å la være å rydde opp i den dødes eiendeler.
Ofte hører man fra venner og bekjente at det må begynne å gå over snart - det er jo 1 år siden eller 2 års siden. Det vi har erfart gjennom sorggruppene er at det blir lettere etter hvert som tiden går men at det kan ta lang tid og det kan være greit å vite for omgivelsene rundt.
Merkedager som bursdager og dødsdagen kan oppleves ekstra vanskelig i tillegg til helligdager og ferier, hvor det er naturlig at familier møtes og at en normalt ville ha vært sammen med den som er død.
For mange vil det være en tid hvor en mangler overskudd i tillegg til at en sliter med å sove.
Tilbud om sorggrupper
I mange år har det vært et samarbeid mellom Kristiansund Sykehus og menighetene i Kristiansund om sorggrupper. Et unikt samarbeid mellom personer som brenner for sorgarbeid og som ser viktigheten med det. Det er nå 5-6 sorggruppeledere som sørger for at det til enhver tid er en til to sorggrupper. Gruppene samles 7-8 ganger i løpet av et halvt år. Sorggruppene er ikke religiøse.
Påmelding kan skje til «Sorgportalen.no» eller til Sykehusdiakonen, Lærings- og mestringssenteret ved Kristiansund sjukehus eller til en av prestene.
I sorggruppene er det fokus på tema rundt sorgen og tapet som for eksempel sorgreaksjoner, begravelsen, ensomhet, nettverket og det å begynne å tenke fremover og å ha noe å glede seg til igjen. Erfaringer deles og deltakerne støtter hverandre, og det er tillatt med både gråt og latter. Et fristed for sorgen kan sorggruppen være, hvor en kan diskutere ulike problemstillinger med andre som forstår en.
Vi som sorggruppeledere ser at det er mange fellesnevnere hos deltakerne, og en av dem er at de har mistet noen som de har vært så inderlig glad i, og at det gjør vondt. Da kan det være både godt og smertefullt å arbeide seg gjennom sorgen sammen med andre.
Til slutt vil vi si at vi er glade for at vi har dette samarbeidet, og at vi er svært ydmyke over all denne erfaring sorggruppedeltakerne har gitt oss.