ANA, Antinukleære antistoffer
S-ANA, Antinukleære antistoffer
Analyseres i Molde
Antinukleære antistoffer er en gruppe autoantistoffer rettet mot proteiner eller RNA-protein-komplekser i cellekjernen. Tradisjonelt ble det gjort som indirekte immunfluorescensmikroskopi (IIF). Moderne metoder med immunologisk måling av spesifikke antistoffer ved ELISA eller liknende teknikker har i stor grad overtatt. Vi bruker en ELISA-liknende metode som heter EliA. Det er viktig å være klar over at slike autoantistoffer også kan forekomme i varierende grad ved andre sykdommer. I lave nivåer kan de også forekomme hos noen friske, oftest hos kvinner og særlig hos eldre. Det bør derfor foreligge en klinisk mistanke om sykdom innen den aktuelle gruppen før man rekvirerer ANA, det bør ikke benyttes som generell screening. Indikasjonen for vanlig ANA med ELISA-liknende metode er mistanke om eller kontroll av systemisk autoimmun sykdom (bindevevssykdom) som SLE, Sjøgrens syndrom, systemisk sklerose, polymyositt / dermatomyositt osv.
Måleenheter for antistoffene:
dsDNA IgG angis i kIU/L. EliA dsDNA er kalibrert opp mot 1st. International Standard for anti-double-stranded DNA coded Wo/80. Resultatene utgis i internasjonale enheter (kIU/L).
ENA IgG antistoffene angis i kU/L, metodespesifikke EliA units. EliA er navnet på analysemetoden.
ANA screening
ANA screening er det man rekvirerer. Den utløser to analyser: Anti-dsDNA (double stranded DNA) og anti-ENA. Vår analysemetode for ANA screening og spesifisiteter heter EliA.
Det analyseres for antistoffer av IgG-type.
For antistoff mot dsDNA og ENA kan følgende hovedregler stilles opp:
dsDNA IgG antistoffer analyseres i Molde ved EliA teknikk. Ved positiv test > 15 kU/L videresendes til St. Olavs, immunologisk avd., for konfirmasjonstest dsDNA IgG med immunfluorescens (Crithidia luciliae IIF test). De to må ses i sammenheng. Positiv dsDNA ved EliA og negativ ved immunfluorescens: Funnene kan være uten klinisk betydning, men bør evt. følges opp. EliA dsDNA IgG regnes som sensitiv, men mindre spesifikk. Positiv dsDNA ved begge teknikker: Når dsDNA IgG også påvises med den konfirmatoriske testen med immunfluorescens, regnes det som svært spesifikt for SLE med økt risiko for nyresykdom. Forekommer hos 70 % av SLE-pasientene og bare sjelden ved andre kroniske bindevevssykdommer. Stabilt titer (høyt eller lavt) viser rolig sykdomsfase, mens en økning (over få uker) varsler økt sykdomsaktivitet. Plutselig titerfall ses bare under akutt forverring av sykdommen.
Man bør ikke henvise til spesialist (revmatologisk avdeling) bare på grunnlag av en lett forhøyet dsDNA IgG ved EliA; vent i det minste på resultat av konfirmasjonstesten slik at den også er med i henvisningen. Revmatologisk avdeling får ikke resultat av konfirmasjonstesten fra Trondheim hvis det er rekvirert av annen rekvirent. Det bør også foreligge klinisk mistanke om sykdom for å henvise.
| dsDNA IgG | ||||
| Test | Enhet | Negativ | Gråsone | Positiv |
| dsDNA IgG | kIU/L | <10 | 10 - 15 | >15 |
Anti-ENA er en screeninganalyse på en gruppe antistoffer rettet mot Ekstraherbare Nukleære Antigener. Vår analyse omfatter: SSA (60 kDa Ro) IgG, SSA (52 kDa Ro) IgG, SSB (La) IgG, SmD3 IgG, Scl-70 (topoisomerase 1) IgG, Jo1 IgG, CENP (centromer B) IgG og U1-RNP (70 kDa, A og C) IgG. Dvs. IgG antistoffer mot nevnte spesifisiteter.
Hvis anti-ENA er negativ, går vi ikke videre. Hvis anti-ENA er positiv, analyseres for IgG antistoff mot de nevnte spesifisitetene.
SmD3 IgG regnes som meget spesifikt for SLE. I Skandinavia antas det at det finnes hos ca. 16 % av SLE-pasienter.
| SmD3 IgG | ||||
| Test | Enhet | Negativ | Gråsone | Positiv |
| SmD3 IgG | kU/L | <7 | 7 - 10 | >10 |
SSA/Ro IgG forekommer særlig ved Sjøgrens syndrom og SLE.
I engelskspråklig litteratur brukes ofte betegnelsene Ro og La for hhv. SSA og SSB.
Tallene i SSA/Ro52, SSA/Ro60, Scl-70 og RNP70 refererer til molekylvekt i kDa. kDa (kilo-Dalton) er måleenhet for molekylvekt.
SSA IgG forekommer særlig ved Sjøgrens syndrom (60–100 %), men også ved SLE (40–50 %). Antistoffmengden fluktuerer med sykdomsaktiviteten. Anti-SSA (Ro) er splittet opp i to komponenter: SSA52 og SSA60 IgG. Begge antistoffer har omtrent samme prevalens ved SLE og Sjøgrens syndrom som det ufraksjonerte SSA IgG. SSA60 IgG alene er assosiert med subakutt kutan LE (ca. 58 %), mens SSA52 er meget sterkt assosiert (nesten 100 %) med medfødt hjerteblokk ved transplacentær overføring fra mor til foster. Blant gravide med SSA IgG (ikke spesifisert på 52 og 60 kDa), vil ca. 2 % av fostrene utvikle medfødt hjerteblokk. Blant mødre med antistoff mot SSA og/eller SSB som har fått barn med medfødt hjerteblokk, er gjentagelsesfaren i senere svangerskap 12-25 %. Risikoen er størst ved høye nivåer av antistoff.
SSA60 IgG og SSB IgG synes også å kunne bidra til slik hjerteskade, men kan neppe alene fremkalle den, slik som SSA52 IgG kan. Antistoffer mot SSA, SSB og sjeldnere U1 RNP kan også forårsake andre manifestasjoner av neonatal lupus.
Isolert positiv SSA/Ro52 IgG påvises oftere ved andre autoimmune sykdommer som primær biliær cirrhose, systemisk sklerodermi, anti-syntetase syndrom og hos en andel av blodgiverne. Men en ikke ubetydelig andel av Sjøgren-pasienter har også kun SSA/Ro52 IgG. Isolert positiv SSA/Ro52 IgG har derfor en annen fortolkning enn kombinasjonen av SSA/Ro52 og SSA/Ro60 IgG.
| SSA52 IgG | ||||
| Test | Enhet | Negativ | Gråsone | Positiv |
| SSA/Ro52 IgG | kU/L | <7 | 7 - 10 | >10 |
| SSA60 IgG | ||||
| Test | Enhet | Negativ | Gråsone | Positiv |
| SSA/Ro60 IgG | kU/L | <7 | 7 - 10 | >10 |
SSB/La IgG forekommer ofte sammen med SSA/Ro IgG og er på samme måte assosiert med Sjøgrens syndrom (70-95 %) og med SLE (10-30 %).
| SSB/La IgG | ||||
| Test | Enhet | Negativ | Gråsone | Positiv |
| SSB/La IgG | kU/L | <7 | 7 - 10 | >10 |
Scl-70 IgG er karakteristiske og spesifikke for sklerodermi (spesielt den diffuse formen, hyppighet opptil 70 %).
| Scl-70 IgG | ||||
| Test | Enhet | Negativ | Gråsone | Positiv |
| Scl-70 IgG | kU/L | <7 | 7 - 10 | >10 |
CENP (centromer B) IgG. Antigen i testen: humant rekombinant centromerprotein B. CENP-antistoffer forekommer hos 70–90 % av pasienter med CREST Syndrom, en begrenset form for sklerodermi med en relativt god prognose. CENP antistoffer kan imidlertid også forekomme ved Raynauds syndrom og primær biliær cirrhose (ca.10–20 %).
| CENP IgG | ||||
| Test | Enhet | Negativ | Gråsone | Positiv |
| CENP IgG | kU/L | <7 | 7 - 10 | >10 |
Jo-1 IgG (histidyl-tRNA-syntetase) er særlig assosiert med polymyositt (ca. 25 % positive) og med dermatomyositt.
Jo-1-antistoffer kan forekomme som markører ved dermatomyositt/polymyositt (forekomstrate på ca. 25 %), men også hos pasienter med polymyositt-overlappsyndrom. De er forbundet med interstitiell pneumonitt (i forbindelse med myositt) og forekommer hos langt færre barn med myositt enn hos voksne. Pasienter med Jo-1-antistoffer har som regel en alvorlig form av sykdommen med tendens til tilbakefall og dårligere prognose.
| Jo-1 IgG | ||||
| Test | Enhet | Negativ | Gråsone | Positiv |
| Jo-1 IgG | kU/L | <7 | 7 - 10 | >10 |
RNP70 IgG. Positiv RNP70 IgG i høye nivåer (dvs. > 70–100 kU/L i EliA) uten påvisning av andre ANA subspesifisiteter sees ved blandet bindevevssykdom (MCTD). Positiv RNP70 IgG kan også sees ved andre systemiske autoimmune revmatiske sykdommer, bl.a. SLE. Ved klinisk mistanke om MCTD vil positiv RNP70 IgG støtte diagnosen.
RNP70 IgG i høye titere forekommer først og fremst ved MCTD (blandet bindevevssykdom), da ofte som eneste ENA-spesifisitet. Antistoffet kan også forekomme ved andre autoimmune systemsykdommer, spesielt SLE; da ofte sammen med andre ENA-spesifisiteter.
RNP70 er et 70 kDa protein i U1-snRNP-komplekset. Det kalles også RNP68, og antistoffene da RNP68 IgG eller anti-RNP68.
| RNP70 IgG | ||||
| Test | Enhet | Negativ | Gråsone | Positiv |
| RNP70 IgG | kU/L | <7 | 7 - 10 | >10 |
U1-snRNP-antistoffer forekommer hyppig ved både SLE og blandet bindevevssykdom, mixed connective tissue disease (MCTD). Ved MCTD er tilstedeværelse av U1-snRNP-antistoffer et kriterium for diagnosen, mens de kun forekommer hos 30-40 % av SLE-pasienter. Selv om anti-U1-snRNP-immunresponset omfatter antistoffer mot alle tre proteinkomponenter (70 kDa, A, C), kan 70 kDa-antistoffer, i tilfelle høye titere, være mer spesifikke for MCTD, da de har vist seg å forekomme mindre hyppig ved SLE enn antistoffer mot A- eller C-proteiner.
U1RNP-komplekset består av tre proteinkomponenter: 70 kDa, A og C.
U1RNP IgG analyseres ikke rutinemessig. Hvis anti-ENA er positiv, men ingen av de spesifisitetene vi vanligvis analyserer er over cutoff, så analyseres U1RNP IgG.
U1RNP IgG i lavt nivå (< 20 kU/L) alene, i fravær av antistoffer mot RNP70, har usikker betydning; ingen sikker assosiasjon til autoimmune sykdommer.
Høye nivåer av U1RNP i fravær av RNP70 IgG kan indikere MCTD eller SLE.
| U1RNP IgG | ||||
| Test | Enhet | Negativ | Gråsone | Positiv |
| U1RNP IgG | kU/L | <5 | 5 - 10 | >10 |
Grenseverdier
I laboratorie-datasystemet brukes bare én cutoff. For de fleste av disse ENA-antistoffene angis en gråsone på 7-10 kU/L, for U1RNP 5-10 kU/L. I utgangspunktet regnes slike grenseverdier som negative, men de er usikre. De blir ikke spesielt markert. Ved resultater i gråsonen kan man vurdere kontroll siden.
Spesielle indikasjoner
Hvis man ønsker antinukleære antistoffer på indikasjonen barneleddgikt (JIA) eller autoimmun hepatitt, bør det spesifikt rekvireres ANA ved immunfluorescensmikroskopi på HEp-2 celler. Dette gjøres ved St. Olavs hospital, immunologisk avdeling, og det må i tilfelle gis en kort begrunnelse hvorfor man ønsker denne analysen. Denne analysen gjøres ikke i Molde.
Serum-ANA HEp-2.
Indikasjoner
Utredning av barneleddgikt (JIA). Mistanke om autoimmun hepatitt.
I spesielle tilfeller også ved andre autoimmune lidelser, ved mistanke om autoantistoff mot annen spesifisitet enn det som inngår i ANA screening.
Analysemetode
Fluorescens enzym-immunologisk metode (FEIA), Phadia 250 (Thermo Fisher Scientific)
Last updated 10/2/2024