Vi gratulerer Jan Arild Klungsøyr med vel overstått disputas og oppnådd doktorgrad!
Klungsøyr har vore ph.d.-kandidat ved Institutt for nevromedisin og bevegelsesivtenskap. Han disputerte med avhandlinga ”The development of the arthroscopic sling technique for anterior shoulder instability”.
Kandidatens rettleiarar har vore professor Jon Olav Drogset og førsteamanuensis Solveig Kristin Roth Hoff, begge ved NTNU.
Følgjande komité har vurdert det innleverte arbeidet:
-
Førsteamanuensis Anders Stålman, Karolinska Institutet
-
Professor II Sigbjørn Dimmen, Universitetet i Oslo
-
Førsteamanuensis Kirsti Sevaldsen, NTNU
Prøveførelesinga (oppgitt emne) fann stad fredag 24. januar kl. 10.15 i auditoriet ved Ålesund sjukehus. ”ACL-rekonstruksjon; graftval og stabiliserande tilleggsprosedyrar sin betydning for biomekanikk og resultat”
Disputasen fann stad fredag 24. januar kl. 12.15 i auditoriet ved Ålesund Sjukehus. Førsteamanuensis Anders Stålman var oppnemnd som førstekomite og professor II Sigbjørn Dimmen var oppnemnd som andrekomite.
Torstein Hole leia disputasen.
Om avhandlinga
Utviklingen av slyngeteknikken for fremre skulderinstabilitet
Pasienter med en skulder som går ut av ledd kan være plaget både på arbeid og fritid. Skulderen er sårbar i løftet og utover-rotert stilling. En traumatisk hendelse kan forårsake en plutselig og uventet kraft som fører skulderen ut av ledd. Pasienten kan da pådra seg skader som må behandles kirurgisk. Hvis skulderen fortsetter å gå av ut av ledd, kalles det residiverende instabilitet. Denne tilstanden er utfordrende for pasienten og samtidig krevende å behandle på en riktig måte. En ortopedisk kirurg kan velge mellom mange forskjellige kirurgiske teknikker. Bankart prosedyren er normalt det kirurgiske førstevalget. Den skadde fremre leddleppen (labrum) i skulderen refikseres anatomisk for å oppnå stabilitet. Det finnes mer komplekse og ikke-anatomiske teknikker med potensielt større fare for komplikasjoner som også kan utføres.
Denne avhandlingen beskriver utviklingen av en ny artroskopisk prosedyre som kan være et alternativ for pasienter. Denne relativt anatomiske prosedyren gir kirurgen en metode som kan brukes istedenfor de mer komplekse ikke-anatomiske prosedyrene som Latarjet.
Det overordnede målet med denne avhandlingen er å forklare utviklingen av den subskapulære slyngeteknikken fra en idé til en kirurgisk prosedyre. Utviklingen startet med et dypt ønske om å gi pasienter som lider av denne tilstanden bedre kirurgiske behandlings-muligheter. Prosedyren ble etablert over år med undersøkelser, testing, feiling, tenkning og nytenkning. Teamet som var involvert i prosessen var tverrfaglig. Uten mangfoldet av ingeniører, ortopediske kirurger, fysioterapeuter, statistikere og radiologer ville sannsynligvis utviklingen feilet på et tidlig stadium.
Studiene som er inkludert i denne avhandlingen beskriver ideen bak slyngen, utviklingen, de biomekaniske egenskapene, de tekniske kirurgiske trinnene og den første fasen av den kliniske implementeringsprosessen av den nye artroskopiske slyngeteknikken.
Målet med utviklingen har vært å utvikle et alternativ til de mer komplekse prosedyrene som brukes for fremre skulderinstabilitet. Således kan en forhåpentligvis gi pasienter et bedre behandlingsalternativ, dersom en Bankart-prosedyre ikke kan utføres. Utviklingen av slynge teknikken startet et innledende samarbeid med Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, NTNU i Ålesund. Samarbeidet har ført til åpningen av Ålesund Biomechanics Lab som nå brukes til kirurgisk opplæring og robotassistert testing av ulike ledd. Langtidseffektene av slyngeprosedyren (over 2 år) er ikke kjent. Opplæring og instruksjon av andre kirurger og fremtidige større studier kan avklare om slyngeteknikken er bærekraftig.